Gravene – tause vitnesbyrd om ærefulle begravelser

Gammel, slitt, blå jakkeTekstiler har holdt seg utrolig godt i over 300 år på Svalbard takket være permafrosten. Hverdagsklær og tekstiler fra 16- og 1700-tallet er sjelden vare og en viktig kilde til kunnskap om klesdrakten blant menigmann på denne tiden. Fra Smeerenburg-materialet. (Bilde: Kristin Prestvold / Sysselmannen på Svalbard)

Langs Svalbards kalde kyster ligger nesten 1000 graver, tause minnesmerker over menneskeskjebner og de som ble igjen da kameratene vendte nesen sørover mot varmere himmelstrøk. Av alle kulturminner og kulturminnetyper på Svalbard er gravene flest både i antall og utbredelse. Flertallet av gravene er fra hvalfangstperioden på 1600- og 1700-tallet. Døden var en hyppig gjest.

Noen av gravene har vært gjenstand for vitenskapelige arkeologiske undersøkelser. Gjennom disse undersøkelsene har vi kommet hvalfangerne litt nærmere inn på livet og fått en større forståelse for mennesket i graven. Gravmaterialet fra Svalbard viser at den døde fikk en ærefull begravelse. Var uhellet ute, ble det meste gjort for å begrave den døde på en sømmelig måte. Han skulle etter tidens skikk og bruk begraves på land. Begravelse i sjøen ble unngått hvis det var mulig. I de fleste tilfeller ble de gamle og kjente gravplassene oppsøkt for å begrave den døde. Slik ble noen av gravplassene ganske store etter som årene gikk.

Den døde ble lagt til hvile i en kiste, ofte på et lag med sagflis. Kistene var enkle, men laget av godt materiale og ofte kledt innvendig med et tynt stoff. Den døde ble begravd påkledt, av og til med et ullpledd svøpt om kroppen. I noen graver er det funnet puter under den dødes hode, puter fylt med fjær eller dun. I flere kister er det funnet mose fra hjemlandet som er lagt rundt kroppen. Som om noen ville holde den døde varm og komfortabel i en ellers kald og ugjestmild verden.

Kistene ble gravd så langt ned som permafrosten tillot. Over ble det dekket med stein til en liten røys. I hodeenden var det vanlig å plassere et trekors som minnesmerke. På korset ble den dødes navn, hjemplass og årstall risset inn. Fra mange tidlige reiseskildringer, blant annet Léonie d’Aunets beskrivelse av Gravneset i Magdalenefjorden tidlig på 1800-tallet, forstår vi at de fleste minnesmerkene allerede på denne tida var uten navn. Men fortsatt stod noen trekors igjen hvor hun kunne ane innskrifter risset inn med kniv: Dortrecht Holland 1783, Bremen 1697. I dag er korsene borte.

De ensomme og enkle gravene og de store gravfeltene har stor opplevelsesverdi der de ligger som minnesmerker over en tid som for lengst er borte - tause vitnesbyrd om menn som er begravd med et storslått landskap som rammeverk rundt sitt siste hvilested. De døde ble en gang behandlet med respekt og ærbødighet. Vi bør gjøre det samme i dag. Trå derfor varsomt og gå forsiktig. La de døde ligge i fred.

Oppdatert mai 2015

Cruisehåndboka fås også som bok

Bestill nå

Innbundet og rikt illustrert, 241 sider, kr 249,–

Norsk Polarinstitutt
Framsenteret
9296 Tromsø