Barentsburg [78° 03.9' N 14° 13.5' Ø]

Av Bjørn Fossli Johansen (red.), Jørn Henriksen, Øystein Overrein, Kristin Prestvold

Som nærmeste nabo til det norske hovedsete på Svalbard ligger den russiske gruvebyen Barentsburg. I sine vakre omgivelser i Grønfjorden står byen i kontrast til landskapet rundt. Den er også veldig ulik Longyearbyen. Barentsburg er et samfunn hvor gruvedrift er den dominerende aktiviteten. Her er det også en viss tilrettelegging for turisme, med hotell, suvenirbutikk og museum. Men det mest interessante er for mange bare å spasere rundt i gatene, se på arkitekturen og få kontakt med menneskene.

Vær varsom:

Følg kun veier og trapper som er i orden, mange steder er treverk ødelagt og usikkert å gå på.
Det er kun museet, suvenirbutikken, kapellet og hotellet som kan besøkes uten avklaring på forhånd.
Hold avstand fra områder med industrivirksomhet.
Gå ikke utenfor bebyggelsen uten isbjørnbeskyttelse.

Lenin har fortsatt en prominent posisjon i byen. (Bilde: Jørn Henriksen)

Arkitekturen i Barentsburg er særegen og veldig forskjellig fra Longyearbyen. Her ser vi to bygninger fra forskjellige epoker. (Bilde: Jørn Henriksen)

De eneste pingvinene i høyarktis gaper etter søppel i Barentsburg. (Bilde: Jørn Henriksen)

Mange av bygningene i Barentsburg er vakkert dekorerte. Dette er den eneste skogen på Svalbard, hvis man ser bort fra polarvier, som ikke blir mer enn noen centimeter høye. En illustrasjon som fører tankene tilbake til hjemlandet? (Bilde: Jørn Henriksen)

Barentsburg ligger på østsiden av Grønfjorden. Den rike kullfløtsen lå i dagen i fjellsiden langs denne siden av fjorden. Allerede tidlig på 1900-tallet ble derfor landet her okkupert av forskjellige selskaper og interessenter med tanke på kullutvinning.

I 1916 åpnet det russiske selskapet A/S De Russiske Kulfelter Green Harbour en gruve i Gladdalen. I løpet av de følgende årene ble gruveanlegget gradvis utbygd til å anta ganske store dimensjoner sett med samtidens målestokk.

I 1920 ble anlegget solgt til det nyopprettede nederlandske selskapet Nederlandsche Spitsbergen Compagnie (NESPICO). Gruveanlegget ble døpt Barentsburg etter den nederlandske sjøfarer Barentsz som oppdaget Svalbard. Under det hollandske regimet ble Barentsburg bygd opp til å bli det mest påkostede gruveanlegget på Spitsbergen. Boligene for funksjonærene så vel som for arbeiderne var meget gode og hadde ingen motstykker i andre gruvesamfunn på 1920-tallets Spitsbergen. På grunn av pengemangel ble virksomheten innstilt i 1926.

De neste årene klarte NESPICO å stille nok kapital til rådighet til å holde et vaktmannskap i gruvebyen. Forsøk på å reise ny driftskapital var forgjeves, og i 1932 ble alle eiendommer og rettigheter solgt til Trust Arktikugol. Russerne utvidet gruvebyen og anleggene betraktelig, og i 1935 var gruvene og infrastrukturen ferdig etablert.

Barentsburg ble skutt i brann og omtrent utslettet av det tyske slagskipet Tirpitz i 1943. Etter krigen ble byen gjenstand for et kraftig gjenoppbyggingsarbeid. Det store kullageret, som ligger sentralt i Barentsburg, er et av de få gjenværende restene fra NESPICO-perioden. Det er Svalbards største fredete kulturminne. Dette anlegget samt stormessa, som også er dagens messe i Barentsburg, er de eneste konstruksjonene fra før krigen.

Etter krigen begynte det møysommelige arbeidet med å bygge opp igjen gruvebyen. Gamle og nye gruver ble åpnet. På begynnelsen av 1950-tallet var gjenoppbyggingen av Barentsburg ferdig, og produksjonen lå nesten på samme nivå som før krigen. Produksjonen økte utover på 1960- og 1970-tallet.

Den sovjetiske filosofien var tuftet på samhold og kollektivisme. Dette stemte overens med den arktiske ånd som vektla fellesskapet i de sovjetiske gruvebyene. Utover på 1960-, 1970- og 1980-tallet var arbeid i gruvene i Barentsburg ettertraktet. Det var godt betalt, og det ble tilrettelagt for kultur og idrett på fritiden. I gruvebyen ble det bygd kulturhus og idrettshall, og det ble lagt vekt på at så mange som mulig deltok i det kulturelle og idrettslige livet i byen. Matforsyningene fra fastlandet var gode og maten gratis. Samtidig ble det satset på egen produksjon av grønnsaker, melk, kjøtt og egg.

Fram til 1970 bestod det meste av bebyggelsen i Barentsburg av enkle laftede bygninger av tre i to etasjer. På 1970- og 1980-tallet ble boligmassen oppgradert til boligblokker oppført i mur. I dag har Barentsburg et karakteristisk russisk preg med regulerte boligblokker og gateløp. Den russiske bosetningen er et interessant bygningsmiljø.

Landstigningssteder

I Barentsburg kan man legge til kai med de fleste fartøy. Ved siden av hovedkaia ligger en liten flytebrygge som seilbåter og mindre fartøy kan benytte. Det påløper en relativt lav havneavgift (sammenlignet med Longyearbyen og Ny Ålesund), men det kan være en fordel å bestille kaiplass på forhånd i turistsesongen.

Anbefalte ruter

Havnekontoret er det grønne spisshuset som behørig er merket med skilt. Herfra kan man gå de ca. 250 trappetrinnene opp til stormessas hovedinngang. I byen er det verdt å merke seg søppelkurvene som er utformet som en pingvin, en art som ikke hører hjemme i Arktis. De fleste av dem er malt grønne. Toppen av trappa er en god innfallsport til byen som er bygd opp rundt gruveinngangen. På høyre hånd overfor stormessa ligger torget og idretts- og kulturhuset. I dette bygget finner du en velassortert suvenirbutikk hvor du kan kjøpe alt fra pins fra sovjettida til store, varme luer. Butikken fører mange lokale varer. Norske kroner aksepteres i butikken. Følger du den betonglagte vegen som svinger til høyre overfor kulturhuset, får du øye på hotellet i enden av gata. I samme gate ligger pomormuseet som har en god geologisk samling og ikke minst en arkeologisk samling basert på den russiske pomorhistorien på Svalbard. Her ligger også Trust Arktikugol, gruveselskapet, samt en rekke karakteristiske trebygninger malt i forskjellige sterke farger. Det meste av bebyggelsen er fra 1980-tallet. Mange av vinduene i husene har en kasse som fungerer som kjøleskap, og på enkelte bygg har man latt krykkjene etablere små «fuglefjell» i vinduspostene. Dersom det ikke gis andre signaler er det vanlig høflighet å ta av seg skoene innendørs i Barentsburg. Dette gjelder ikke i suvenirbutikken. Man trenger ikke ta trappene opp til byen. For de fugleinteresserte kan det å gå veien være en god idé da man ofte finner ismåker der kloakken renner ut rundt 250 meter nord for hamna. Dyrelivet i Arktis er ekstremt opportunistisk, noe man ser flere eksempler på i Barentsburg. I gressbakken over kloakken hekker ofte polarmåker, og det kan være man ser ender i området nord for havnen. Når man er i Grønfjorden, er det alltid lurt å være på utkikk etter kvitfisk. Av og til er det grupper som passerer ganske nær havneanlegget i Barentsburg. Man har god oversikt over store deler av fjorden fra utkikkspunktet ved stormessa. Velger du å gå langs veien fra havna og opp til byen passerer du fotballbanen samt kapellet som ble reist etter den tragiske flyulykken 29. august 1996 hvor 141 mennesker omkom og gruveulykken året etter hvor 23 mennesker omkom. Nedenfor fotballbanen er det reist en kopi av et pomorhus – et teorihus slik man tror de en gang så ut.

Publisert juli 2008

Område

Isfjorden

Andre landstigningssteder

Generell informasjon

Cruisehåndboka fås også som bok

Bestill nå

Innbundet og rikt illustrert, 241 sider, kr 249,–

Norsk Polarinstitutt
Framsenteret
9296 Tromsø