Isfjordens dyreliv

Tusenvis av hvitkinngjess og kortnebbgjess raster i Adventdalen etter ankomst på våren. (Bilde: Øystein Overrein / Norsk Polarinstitutt)

Tyvjo er en vanlig art i Isfjordområdet. (Bilde: Lise Øvrum / Sysselmannen på Svalbard)

Isbjørn blir ikke så ofte sett i Isfjorden om sommeren, men er du heldig kan du finne sporene etter bamsen i finsand. (Bilde: Lise Øvrum / Sysselmannen på Svalbard)

Isfjorden med omkringliggende områder er i svalbardmålestokk et høyproduktivt område. Fjordsystemet påvirkes av avgreninger fra havstrømmen som går opp langs Spitsbergens vestkyst (den såkalte Vest-Spitsbergenstrømmen) og i perioder av året strømmer relativt varmt og saltholdig overflatevann inn Isfjorden. Fra brefrontene er det tilførsel av kaldt ferskvann. Her oppstår det vertikal sirkulasjon av vannlag og stor biologisk produksjon av planteplankton. Algene spises av ulike små krepsdyr. Disse er næring for større krepsdyr og fisk som lodde og polartorsk. Dette gir igjen livsgrunnlag for store mengder sjøfugl og sjøpattedyr.

I Isfjordområdet finnes ikke så mange ulike sjøfuglarter, men flere av artene forekommer i stort antall og er konsentrert i store hekkekolonier. Næringstransporten som sjøfuglene besørger inn til hekkekoloniene, gir vannmassene for en stor lokal planteproduksjon i områdene rundt fuglefjellene. Dette kommer landlevende dyrearter som rype, reinsdyr og gjess til gode. I neste ledd også fjellreven som har et stabilt godt matfat ved fuglefjellene.

Sommerstid er de store fuglefjellene iøynefallende med stor aktivitet og trafikk av hekkende fugl. Flere av øyene og holmene i Isfjorden er også meget viktige for hekkende gjess, ender, vadere og måker. I tillegg er de fleste mindre vann og tjern nær kysten viktige hekke- og næringsområder for arter som polarsvømmesnipe og andre vadere, samt praktærfugl, smålom og havelle. Slike områder er også viktige raste- og myteområder for gjess. Eksempler på slike områder er Erdmannflya, Bohemanflya, nedre deler av Gipsdalen, Sassendalen, Adventdalen, Colesdalen og Kapp Linné.

Gjess, ender og alkefugler myter (skifter de stive vingefjærene) i en periode på 3-7 uker i løpet av sommeren og høsten. I denne perioden er de ikke flygedyktige og følgelig meget sårbare. For gjessene skjer mytingen i juli-august.

I Isfjorden er alle de vanlige fuglefjellsartene representert – alkekonge, lunde, polarlomvi, polarmåke, teist, havhest og krykkje. Alle disse artene minus polarmåke hekker i Templet i Sassenfjorden og i Skansbukta i Billefjorden. Fuglefjella innenfor Grumant har tilsvarende arter representert, men mangler havhest. I Fjordnibba i Tempelfjorden og Gipshuken på Billefjordens sørøstside finner vi lunde, polarlomvi, polarmåke, teist og havhest. På Diabasodden har vi de samme artene minus havhest. I Tschermakfjellet i Nordfjorden er polarlomvi, havhest og krykkje de dominerende artene, mens Alkehornet huser lunde, polarlomvi, teist og krykkje. Nøisdalen og Borgen innerst i Dicksonfjorden har store havhestkolonier.

Isfjorden kan også skilte med flere viktige fuglelokaliteter utenom fuglefjellene. Tre av Svalbards femten fuglereservater ligger innenfor Isfjordområdet. Kapp Linné ved Isfjord Radio har arter som hvitkinngås, ærfugl, praktærfugl, rødnebbterne, steinvender, havelle, fjæreplytt, polarsvømmesnipe, tyvjo og sandlo.

Gåsøyane ved munningen av Billefjorden er et område av internasjonal verdi på grunn av øyenes arter og antall. (Området står på den norske lista til Den internasjonale våtmarkskonvensjonen – Ramsarkonvensjonen som ble etablert i 1971). Her er det en stor hekkebestand av ærfugl, hvitkinngås, kortnebbgås, ringgås, rødnebbterne, polarsvømmesnipe, polarmåke og svartbak.

Boheman fuglereservat består av flere øyer og holmer med grunne sjøområder rundt. Her er en stor hekkebestand av ærfugl, hvitkinngås, polarmåke og svartbak.

Av fugleliv for øvrig har Isfjordområdet et betydelig antall hekkende hvitkinngås (hekker fortrinnsvis på øyer og holmer), og kortnebbgås som hekker i bratte skrenter lengre fra sjøen, gjerne ved bratte elve- og bekkegjel. Viktige områder er de større og frodige dalførene. Hekkende hvitkinngås trives også i bratt terreng under fuglefjellene. Områdene rundt Isfjorden er også blant de beste leveområdene for svalbardrype. De fleste av de 800-1500 rypene som årlig skytes på Svalbard, blir skutt her.

Sommerstid kan en være heldig å observere isbjørn ved brefrontene på nordsida av Isfjorden. Her lusker den rundt på leting etter sel. På våren kaster ringselen unger på fjordisen, og sikreste sted å finne ringselen og storkobbene om sommeren er foran breene.

Områdene sør og øst for Isfjorden rommer Svalbards største delbestand av rein. På Nordenskiöld Land er det anslått å være ca. 4.500 dyr, og reintettheten er større enn noe annet sted på Svalbard. Daudmannsøyra har også flere hundre rein.

I Isfjordområdet finnes en stor bestand av fjellrev. Fjellreven var en del av grunnlaget for tidligere tiders fangst hvor hvit- og blårevskinn var en viktig salgsvare. I dag drives fortsatt fangst, men i mindre målestokk. Det er verdt å merke seg at det i 1990-årene ble påvist nye tilfeller av rabies hos fjellrev på Svalbard. Hvis det observeres rever med merkelig adferd (aggressivitet, unaturlig liten skyhet m.m.) eller døde rever, må Sysselmannen varsles snarest.

Ved Grumantbyen og i Fuglefjella lever en lokal bestand av en introdusert smågnager, østmarkmus. Størrelsen på bestanden og dens utbredelse varierer med overvintringsforholdene. Folk som ferdes i nevnte områder må være oppmerksom på at østmarkmusa er mellomvert for en parasitt, revens dvergbendelorm med det latinske navnet Echinococcus multilocularis. Parasittens hovedvert er fjellrev, katt eller hund. Mennesket kan ved smitte bli mellomvert og få alvorlige leverskader. Det frarådes å drikke vann fra bekker eller sanke sopp i området på grunn av smittefaren.